Som katt blir jeg ofte misforstått. Kanskje ikke så rart med tanke på at de to mest sentrale teknikkene i mellommenneskelig kommunikasjon, gestikulering og språk, ikke fungerer på samme måte hos en katt som det gjør hos gjennomsnittsmennesket.
Dette fører også alt for ofte til at man blir diskriminert i opp til flere sektorer i samfunnet, som oftest i jobbsammenheng. Opp til flere ganger har jeg opplevd å komme i min fineste stas på intervju, bare for å bli behandlet som et primitivt vesen uten noen som helst form for intelligens. Og at jeg, ifølge en test jeg tok fra Illustrert Vitenskap, har en IQ på over 124, er det ingen som ser ut til å bry seg om noen steder. Heller ikke velferdsnettet som er spunnet for å fange opp de trengende i samfunnet, ser ut til å ville ta imot en fallende katt som meg. Heldigvis har jeg familie som føler de har et visst ansvar for meg og derfor gir meg den støtte jeg trenger, men for et individ som ønsker selvstendighet, er dette mer til skam enn til hjelp.
Denne skammen har ført meg dypere inn i mørket enn jeg trodde det var mulig å komme. Da alt så ut til å være på sitt mørkeste, bestemte jeg meg for å vende meg til Internettet; stedet der det verken er det muntlige språk eller kroppslig bevegelse som brukes for å uttrykke hvem man er. Stedet der selv den mest utstøtte i samfunnet kan finne aksept, og kanskje til og med kjærlighet. Jeg startet bloggen www.ingerogkatten.blogg.no for å bevise at en katt også kan ha mye å bidra med. At min intelligens ikke blir satt pris på av menneskearten er nemlig den primære årsaken til mine mange katteår med depresjoner og innestengt sinne.
Det startet bra. Innleggene mine var smarte og handlet for det meste om hva som er galt med dagens samfunn og tanker om hva vi kan gjøre for å få en bedre verden. Dessverre forstod jeg fort at majoriteten av blogglesere er jenter under 17år som ikke interesserer seg for sosiale problemer og politikk. I stedet for å få tilbakemeldinger på mine tanker om spillegalskap, fikk jeg en flom av kommentarer på hvor vakker og søt jeg var. Først var det irriterende, og til tider sårende at jeg ikke en gang på min egen blogg ble tatt seriøst, men så forstod jeg at jeg måtte bite i det sure eplet og gi leserne det de ville ha.
Så nå, i stedet for å skrive om hvorfor jeg er imot assimileringspolitikk, skriver jeg om trening, og jeg legger heller ut om egne erfaringer med mobbing enn å skrive en objektiv sak om samme tema.
Mange vil kanskje si jeg har gått i en utleveringsfelle, men jeg ser ingen ting galt i å glede sine fans. Min samboer, Inger, som i starten hjalp meg med å få i gang bloggen, likte ikke veien jeg tok, og valgte for en stund siden å forlate meg for å skrive en egen blogg om hvordan det er å være et menneske i dagens samfunn. Vi har bestemt oss for å ikke la dette ødelegge vennskapet vårt, men jeg merker at min popularitet til tider plager henne.
Men selv om bloggen har fått meg til å innse at det faktisk er mennesker der ute som setter pris på meg, vil jeg ikke si at alle mine problemer er løst. Jeg løper fortsatt inn på badet når støvsugeren skrus på, og jeg blir deprimert når jeg må være alene hjemme for lenge om gangen. Kommunikasjonen med menneskene jeg bor med går også tregt. Om jeg skraper på lukkede dører og mjauer høyt over lengre tid åpner de som oftest opp for meg, men mer enn det ser de ikke ut til å forstå etter over et år med samboerskap. Og de få gangene jeg er ute, minnes jeg raskt på hvorfor jeg foretrekker mitt liv som huskatt. Farer jeg ser på tv som raske biler, høye lyder og ukjente mennesker som prøver å ta på deg, blir plutselig virkelig hver gang jeg går ut for å nyte den vakre naturen. Man kan trygt si jeg har utviklet en mild form for sosial angst på grunn av dette. Det har etter hvert blitt så ille at hver gang jeg hører noen ringe på døren, løper jeg under sengen helt til jeg er sikker på at det ikke er noen som kommer for å drepe meg. Inger har sagt jeg må slutte å se så mye på realityprogrammer, for det gir et galt bilde av hvordan verden egentlig er, men jeg vet hun bare sier det for å berolige meg. Når man kaller det virkelighets-tv kan det jo ikke være falskt. Og hvem er hun til å si at tv ljuger? Jeg har nemlig overhørt Inger si mang en usann ting før. En gang satt jeg ved middagsbordet med familien da de plutselig begynte å snakke om meg. Inger fortalte om den gangen jeg datt ut av vinduet og ned tre etasjer, og at hun trodde jeg hadde fått en hjerneskade siden jeg oppførte meg så merkelig. De andre sa seg enige, og broren til Inger sa jeg var tilbakestående. Så lo de, pekte på meg og sa ting som ?Se, han sitter på stolen akkurat som han skulle vært en av oss!?. Dette var så sårende at jeg måtte forlate bordet og legge meg i dorullkurven på badet resten av dagen. I ettertid har jeg forstått at familien til Inger kanskje ikke har så mye å snakke om, og at å mobbe meg er en måte å skape fellesskap på, så jeg tilgir. Men jeg glemmer aldri.
Ja, jeg kan sitte å klage over mitt triste liv, men jeg må jo innrømme at noen ganger kan jeg ha det så ganske fint også. Jeg elsker nærhet, så når Inger er hjemme legger jeg meg alltid oppå fjeset hennes om morgenen. Jeg liker å sitte på verandaen og stirre på folk som går forbi, og når en boks med tunfisk blir åpnet kan enhver dårlig dag bli den beste. Noen ganger får jeg besøk av mennesker som vil kose og leke med meg, og en sjelden gang kommer det til og med andre katter som jeg kan leke med. Dessverre, siden jeg er så mye alene, forstår jeg ikke alltid normene andre katter følger, så de fleste besøkene av katter har vært preget av meg som prøver å få kontakt, men til gjengjeld bare får knurring og glefsing når jeg kommer for nærme. Men jeg vet at når de bare blir kjent med meg kommer vi til å bli gode venner, så jeg gir meg ikke enda.
Så kanskje denne verdenen ikke er skapt for en katt som meg, men det betyr ikke at jeg gir opp kampen for å bli forstått og akseptert av samfunnet.
MVH Katten
